Bokmålsordboka
forsnakke
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å forsnakke | forsnakker | forsnakka | har forsnakka | forsnakk! |
forsnakket | har forsnakket | |||
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
forsnakka + substantiv | forsnakka + substantiv | den/det forsnakka + substantiv | forsnakka + substantiv | forsnakkende |
forsnakket + substantiv | forsnakket + substantiv | den/det forsnakkede + substantiv | forsnakkede + substantiv | |
den/det forsnakkete + substantiv | forsnakkete + substantiv |
Opphav
av for- (2Faste uttrykk
- forsnakke segsi noe annet enn en mente å si;
si for mye;
røpe, snakke over seg- hun forsnakket seg overfor velgerne;
- være redd for å forsnakke seg